The life of Ida

Unnskyld til alle O store Ulrikke Lund-fans der ute, MEN jeg klarer ikke la meg selv lese det hun skriver lenger! Jeg blir sliten i hodet av å bare se overskriftene jo. Det er kanskje bare meg, men etter å ha lest ting hun skriver sitter jeg igjen som et stort spørsmålstegn. Føler meg nesten litt dummere etterpå, for halvparten av det gir jo ingen mening.

Misforstå meg rett, jeg prøver ikke å disse henne (kanskje en smule..), jenta er jo garantert kjempekoselig og sånt, men jeg forstår bare ikke hva hun snakker om og skal frem til noen ganger. Æsj, nå føler jeg meg faktisk veldig slem.. men jeg tror egentlig irritasjonen min startet litt da jeg så dette utsagnet, som hun sa i en reportasje i Dagbladet:

''Klart det indre teller, men det ytre teller mer. Iallefall om du er jobbsøker, forbryter, på jakt etter barn, leilighet eller bare skal på butikken. Å være pen gir fordeler og muligheter ''normale'', eller de såkalt ''mindre pene'', bare kan drømme om.''

Altså, er det mulig? Jeg håper for all del at journalisten har vridd om på det hun sa! Hvis ikke håper jeg virkelig for hennes del at hun har noen mindre overfladiske meninger bak den siden hun viser av seg selv. Greit nok, vi lever i en overfladisk verden - men det er jo på grunn av akkurat slike utsagn og meninger at det har blitt sånn, er det ikke?

Å kalle noen "normale" og "mindre pene" - hva er greia? Hvem skal få lov til å definere hvem som er normale og hvem som er mindre pene? Med slike reportasjer på agendaen er det faen ikke rart at menneskers syn er vridd på huet altså! Det legges jo mer fokus på å være suksessfull på grunn av utseendet, enn det å ha kunnskap og verdier.

Syke verden.

Jeg var klar over at hun brukte en del sminke og sånt, det er jo lett å se. Men at det skulle være en SÅ stor forandring, det trodde jeg faktisk ikke. Det er vanskelig å forstå hvorfor noen gidder å lage et så urealistisk bilde av seg selv for hele verden på internett, men egentlig se helt annerledes ut in real life. Det må jo bare være et forferdelig slit?!

Jaja, sånn kan det gå. Kissie har i hvertfall nye boobs å trøste seg med!

DET ER KATTER HVOR ENN JEG SNUR MEG! Her, der, her, der, her, der, her, der. De er faen meg over alt.

Jeg er en amøbe på kjøkkenet - en sånn som følger oppskriften til punkt å prikke, fordi jeg ikke har en fjerneste anelse på hva jeg skal gjøre. Jeg lærer meg et par ting og holder meg til dem. Taco, egg, speilegg, omelett, pølse, potetmos, nudler, kylling, kyllingfile, kyllinggryte, ris. You get the point. Heldigvis er det sunne ting jeg "kan" å lage, da!

En av favorittene er ovnsgratinert kylling i fløtesaus. Det er YUM, og samtidig enkelt å lage. Skal jeg forklare? Ja, okei.

Når jeg var 15 ble jeg sammen med min første ordentlige kjæreste, som var 17. Det var det man kan kalle kjærlighet ved første blikk. Vi var stormende forelsket fra dag en, bokstavelig talt. Forholdet var som en buldrende storm. Vi kunne krangle for den minste lille bagatell, og det startet ofte med den kraftige sjalusien som bygde seg opp.

Vi var jo bare kids og hadde aldri vært forelsket før. Ikke hadde vi noen spesiell erfaring heller - så det var derfor utrolig lett å bli avhengige av hverandre. Noe vi ble. Vi kunne krangle i flere timer, men da kranglingen var ferdig ble alt bedre enn noen gang. Jeg tror faktisk vi ble mer glad i hverandre etter å ha kranglet. Merkelig det der?

Sjalusien var en vond følelse vi ikke klarte å holde styr på, og som var mye av grunnen til at forholdet tok slutt etter to og et halvt år (som forresten er veldig lenge til å være så unge! Creds to us.) Det er ikke lett å være ung og forelsket når masse forskjellige følelser dukker opp på en gang. Det kan være så alt for vanskelig å stole på hverandre.

Jeg tror sjalusi er noe vi alle har følt på en eller gang, mer eller mindre. Noen er mer sjalu av natur så klart, men alle har det i seg av erfaring, lav selvfølelse, eller noe annet. Det er bra å være litt sjalu i blant, det viser jo bare at man er glad i hverandre - men det er også viktig å ikke bli for sjalu. Det kan nemlig ødelegge alt for mye i et forhold.

Men hva skal man egentlig gjøre når den ekle følelsen av sjalusi dukker opp? Skal man bare prøve å fortrenge det, eller skal man brøle ut  som en sulten ulv? Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg sa dumme ting uten å mene det, eller hvor mange ganger jeg kjente den kvalmende følelsen i magen av å tro at jeg var i ferd med å miste han.

Lav selvfølelse og følelsen av å ikke bety noe for andre mennesker er ofte grunnen til sjalusi. Kanskje har man blitt skuffet tidligere og er redd for at det samme skal skje igjen. Man er derfor stadig på leting etter problemer og takler heller ikke problemene like bra når de dukker opp, uansett hvor små og ubetydelige de egentlig er.

Det bør finnes en mellomting mellom ingen - og sykelig sjalusi. Man må først og fremst prøve å stole på hverandre, det handler jo om tillit. Men.. det er lettere sagt enn gjort spør du meg. Selv er jeg ikke like sjalu som den gang, men så lenge man er generelt dårlig til å stole på folk vil det alltid være en liten del av hjernen som tenker dumme tanker.

Jeg synes det er rart vi ikke tok livet av hverandre i løpet av de to årene. Det var ofte jeg bare ville kaste han ned i et stort svart hull, grave igjen og løpe der i fra så fort jeg kunne. Jeg løp ofte, da. Liker jo best å bare stikke av for å se om noen løper etter. Barnslig? Oh yes. Vi løp i hvertfall flere mil til sammen den gangen, dumt vi ikke deltok på maraton. Haha.

I dag er vi venner og kan heldigvis le av dette. Jeg er glad jeg kan være venner med begge eksene mine, det er det ikke alle som er! Det er komisk å tenke tilbake på hvor mye dumt man gjorde og sa til hverandre i tidligere forhold, for når man er midt opp i det ser man kanskje ikke hvor teit det er. I ettertid er det lettere å hva man selv gjorde galt.

Heldigvis lærer man alltid litt på veien, og kan le av det i ettertid!

Hvordan er ditt forholdt til sjalusi? Noen historier?